Hildes blogg

Hei igjen.....

Idag er det 1. desember, men alle brasilianere jeg bor sammen med så dumt på meg da jeg utbrøt: "åååå.... idag er det 1.desember" Her er det verken adventslys, adventskalender eller julekalender på tv. Men juledekrasjon har de! Hele byen er full av plastikk og blinkende lys. Det startet allerede i november, men i det siste har det tatt helt av! Jo mer jo bedre synes jeg, og dessuten er mye av dekorasjonen er fin! Midt på vannet i campusen er det et nydelig juletre av lys i forskjellige farger, og Vicosa har et eget vinterpalass!!! Selv om jeg trives under palmer og stekende sol, må jeg innrømme, jeg savner kulde og snø. Det å kunne ta på seg høyhalset genser og varme sko, og klar frisk luft; det har faktisk en sjarm......

Men jeg tenkte at jeg kunne skrive litt om Rebusca denne gangen. Jeg har jo bare nevt det før og synes det er på tide og fortelle litt mer. Jeg og Grethe "jobber" på et daghjem for vanskeligstilte barn og ungdom. De kommer fra fattige familier og har en vanskelig bakgrunn. Barna og ungdommene er mange og navn er helt umulig, så ofte blir det: " heisann jenter" eller " hvordan går det, lille du"Dessuten kan det være vanskelig å forholde seg til dem, for vi vet ikke hva de har gjennomgått eller hvordan deres situasjon er. + Det er vanskelig å kommunisere med barn, og jeg føler meg rundt 4 år når de forklarer for ørtne gang og himler med øynene. Men jeg må smile når jeg sier " jeg forstår deg ikke" og barna til slutt skriker inn i øret mitt det de vil si. De tror det er lettere å forstå dersom det gir gjenklang i øregangen:-) Derfor er det vanskelig å få autoriteten som de andre lederene har, og vi har mer fått stempelet "lekekamerater som må undervises i portugisisk" Så det er leke vi gjør mest: hoppe tau, klinkekuler, ballspill, fotball, volleyball og barbie. Det er gøy men slitsomt, for alle er i 110 hele tiden + jeg og Grethe er spennende + vi kan ikke snakke så bra + det er stekende sol og over

30 grader!

Jeg danser også hiphop med noen av ungdommene på Rebusca! Mange av dem er veldig flinke, og læreren vår er profesjonell danser. Derfor er det både utfordrende og gøy å danse sammen med dem. Men det er vanskeligere å forholde seg til ungdommene enn til barna. Barna godtar oss sånn som vi er, mens ungdommene er mer skeptiske. De er alt fra 12 til 17 år, og jeg er ikke helt sikker på om de ser på meg som en raring fra Norge, en av lederene eller en som er her og danser. Dessuten er jeg ikke helt sikker på hvilket av valgmulighetene jeg har lyst til å være. De fleste har jeg fått god kontakt med (selv om "hei hvor det går" med portugisisken), mens andre er veldig vanskelige å nærme seg. Jeg kan bli overhørt, latterliggjort, ”erta” og utfordra! Men Gud gir meg styrke til å møte opp, selv om det ofte er vanskelig å forstå meningen med å være der.Det er ofte noen som blir sendt ut fra timen, ufine kommentarer og utfordrende dans. En annerledes opplevelse rett og slett! Men tross alle utfordringene, er tida jeg bruker med ungdommene utrolig berikende! Det er en seier hver gang en av dem gir meg ett smil. Yes, endelig godtatt!

Rebusca er et prosjekt ABU driver, og alt foregår i kirka. Kirka består nemlig av 3 etasjer + et stort anex, lite anex og et stort uteområdet. Her spiser barna frokost, lunsj og mellommåltider. Det arrangeres julefester, teater og mange andre opplegg der barna og ungdommene selv deltar. For ungdommene er Rebusca en slags fritidsordning. Etter skolen samles de i kirka for å være med venner og henge. Men de foregår også undervisning her, for eksempel bibeltimer, personligvekst, engelsk og lekselesing. For barna drives det mer undervisning i tillegg til vanlig skole. Kirken har nemlig mange rom og en del er klasserom. Her lærer barna alt fra portugisisk til engelsk. Men det aller viktigste med Rebusca er at barna og ungodmmene har et trygt sted å være. Et sted som er velsignet og med stabile kristne ledere. Her får de desstuen riktig mat, klær, omsorg, må pusse tenna etter hvert måltid og gode venner. Men mye slossing blandt barna er det, og jeg har også mottatt noen slag. Men det skjer bare om jeg prøver å stoppe dem og de bommer på slosskameraten. Det er faktisk den mest effektive måten å stoppe slossingen på, for de blir helt satt ut og unskylder seg: "desculpa professora" Her på Rebusca er det nemlig klare regler, og dersom man bryter dem blir man strengt tilrettesatt. Selv om barna roper og banner når de må spise på gangen, er jeg helt sikker på at de liker det innerst inne! Godt å føle grenser!!

Arbeidet er ikke så hardt med mange sterke inntrykk som jeg hadde forestilt meg. De er bare barn og ungdom slik som oss, med mange av de samme tankene og følelsene. Og når det gjelder størsteparten er det vanskelig å forestille seg at de kommer fra et annet hjem enn vi er vant til. Og du og du, som jeg har blitt glad i mange av barna og ungdommene....... herlige er de!

Hver av dem har sin egen historie, sin egen personlighet, sine egne tanker, sine egne problemer og sine egne drømmer. De er bygd opp akkurat slik som du og meg, nervestystemet fungerer like bra, blodomløpet like fort og de liker potetmos bedre enn ris. De har bare havnet i en annen situasjon, ett annet land og i en annen familie. Og dette gjelder ikke bare Rebuscabarna, for i Brasil er kontrastene enorme, og over 47 millioner lever for mindre enn 6 kroner per dag. Den største økningen i fattigdommen finnes i storbyene, som virker som en magnet på arbeidsledige brasilianere på landsbygda. Dermed havner de bakerst i køen av sosialt trengende, og en undersøkelse viser at 19 av bybefolkning og 51 prosent av landsbybefolkning lever under fattigdomsgrensa. For er du svart, mulatt, indianer eller asisat er sannsynligheten for at du sulter, har lite penger eller blir kriminell stor. Og selv om de tilsammen utgjør 47% av befolkningen, er det de hvite som sitter med all makt, all innflytelse og rikdom her i Brasil.

Tygg litt på den, du! Neida, det er ikke meningen å gi noen dårlig samvittighet, men vi kan jo bli bevisste på at vi er utrolig heldige! Vi har mye mer enn vi trenger, og vi har håp og drømmer som kan bli virkelighet. Vi burde takke og prise Gud hver dag for at Han har velsignet oss med så mange gaver. Gud er god og rettferdig, men verden er desverre motsatt!